skip to Main Content
Royal Albert Hall – «Back From Oslo With Love»

Royal Albert Hall – «Back from Oslo with Love»

Å tro at du skal stille ut i Royal Albert Hall, «Londons storstue», som engelskmennene liker å kalle den, er… galskap!

Jeg trodde det selvsagt ikke. At jeg – en ukjent jente, med et totalt ukjent merkenavn – skulle ha fotoutstilling i Royal Albert Hall…  Hah!

I gründertilværelsens spede begynnelse tenkte jeg at bildenes verdi – pressebyråets arkiv fra 1940, 50 og 60-tallet – er langt større enn hva vi forstår her i landet. Det er sagt gjennom flere år at vi nordmenn ikke forstår oss på kunst. Så hva da med fotografi?

Vi nordmenn vet ikke å verdsette fotografi som kunst, langt mer forstå den historiske verdien på den måten «verden der ute» gjør. Det ble en test: Hvem ser verdien av bildene i dette arkivet først? Nordmenn eller «verden der ute»? 

Hva har jeg å tape på et forsøk? I form av en e-post med et titalls bilder til rette vedkommende i Royal Albert Hall? Jeg kjente ingen som kunne hjelpe, så her var det å gå rett til øverste hold. Engelskmenn er så dannede, så jeg ville sikkert ikke føle skam en gang, over å motta et nei på min henvendelse. (Ingen visste at jeg sendte en slik e-post, for hva ville folk tro om meg, om de visste!?)

Hva skjer når Mr. Gamble i Royal Albert Hall ser verdien i fotografiene? Han er «intrigued by them» – og finner historien mer enn interessant og ønsker meg velkommen som utstiller. 60 bilder av popkultur fra 1960-tallets London. Kunne jeg fremskaffe dette? «Det ville passe utmerket sammen med David Gilmours konserter!»  (Pink Floyd)

Kvalmen blir en fast følgesvenn. En nervøsitet over å ha satt i gang noe én overhode ikke har gjort tidligere, ble på forunderlig vis omdannet til handlekraft. Murphys lov, – «alt som kan gå galt – vil gå galt», inntraff flere ganger, men desto mer tilfredsstillende å se at prosessen med utstillingen ikke lot seg stoppe.

Å lete frem motivene Mr. Gamble hadde bedt om, var overraskende enkelt. Å bearbeide dem og produsere giclée fine art print, bød, naturlig nok, ikke på utfordringer.

Å reise alene til London, hente 70 rammer i Oxfordstreet kl 7:00 en regntung fredag morgen, koordinere budbiler, åpne stengte butikker, ja, å få hjelp, er ingen verdens sak i London. Engelskmenn viser en begeistring og velvillighet – for en varme!

Med hjelp av et crew ble utstillingen hengt opp i løpet av 8 timer – Bildene dekket 220 meter i den ovale gangen – som utgjør inngangspartiet til selveste «hallen». Omlag 46.000 mennesker har sett utstillingen! (12.000 har sett den på dagtid – de resterende har sett den i forbindelse med utsolgte konserter hver kveld.)

Nrks London korrespondent Espen Aas og hans fotograf Johan E. Bull kommer for å lage et innslag til onsdagens 19:00-nyhets-sending. Mr. Gamble blir intervjuet.

Slik henger bildene – 220 meter med bilder. Litt magisk… for ikke lenge siden lå disse i en mørk kjeller, i «lille» Norge.

En kontroll med gjestelisten før talen skal holdes!

David Gilmour på scenen – kveld etter kveld løftet taket seg i Londons Royal Albert Hall.

Jeg gjorde det ikke alene. Det hele ville ikke vært mulig å gjennomføre uten (nød)hjelp fra Espen Sturlason – som produserte 60 bilder – hele utstillingen, faktisk (!) – natten etter at bildene skulle vært i London. Han kom til London med komplett utstilling dagen etter at den første produksjonen var «forsvunnet» på strekningen Oslo-London. (Norwegian, shame on you!) Lørdagen sto vi og rammet inn bildene i rekordfart – klare for frakten til Royal Albert Hall mandag morgen. Da Espen forlot London søndag ettermiddag, ba jeg Murphys Lov om å ikke vise seg mer.

Sist, men ikke minst: Herr Svein og Fru Inger Sturlason. Uten deres tillatelse til å benytte bildene fra arkivet, uten tilliten og muligheten, ville ikke dette lille eventyret om «hun som sendte en e-post» vært mulig å fortelle. Tusen hjertelig takk!

For en reise! For en opplevelse! For noen menneskemøter!

Alt takket være fotografier og deres evne til å engasjere!

Evig takknemlig,

Gabriele

Back To Top